Livet

Den 12. februar kl. 14:26 ble Viktoria født, mens mamma lå i narkose og pappa satt på fødeavdelingen og ventet, spent men fortsatt ved godt mot.

Det forandret seg litt da de to gynekologene kom tilbake. De så svært alvorlige ut, og fortalte at babyen hadde vært "veldig slapp", men at alle virkemidler ble satt inn for å hjelpe henne. Og selvsagt var det ei jente...akkurat som i pappas drøm. 3920 g veide hun og 52 cm lang var hun da hun kom til verden. Pappa skjønte ikke da at ”veldig slapp” er det man vanligvis kaller ”død”, og at det var gjenopplivning de hadde drevet med. Detaljene fikk vi først mye senere, men det var en intens kamp de hadde kjempet.

Hun var helt livløs da de fikk henne ut og de måtte suge opp mye fostervann fra luftveier og svelg. Deretter fikk hun hjertemassasje, kunstig åndedrett og to 0,07 g adrenalin-doser i rask rekkefølge, uten at noe skjedde. En veneflon ble satt i foten og gjennom den fikk hun så tidobbelte adrenalin-doser hvert 3. minutt. Etter 10 minutter begynte hjertet omsider å slå, men hun måtte "bagges" i ytterligere 20 minutter før hun begynte å puste selv. På Apgar-testene fikk hun 0 ved 1 minutt, 1 ved 5 minutter (for hudfarge) og 3 ved 10 minutter (1 for hudfarge og 2 for stabil puls).

Legene forsvant igjen, men etter enda litt venting fikk pappa bli med til nyfødt-intensiven, og treffe legen som nå hadde ansvaret for Viktoria. Han sa at Viktoria hadde fått diagnosen "alvorlig asfyksi", og fortalte at SØF bare hadde 2-3 nyfødte per år der situasjonen var like kritisk som dette. De advarte mot synet av alle slanger og ledninger, men hvem la vel merke til dem ? Alt pappa så, var en nydelig, velskapt liten dame som var mammas og hans...og han ble fryktelig redd for å miste henne ! Legene var oppriktige og innrømmet at det ikke sto bra til, og at oksygenmangelen som hadde oppstått, kanskje allerede for flere timer siden, hadde forårsaket store skader på de indre organene. Men hva med hjernen hennes - ville hun få store hjerneskader ? De svarte at det ville først vise seg om noen dager, men en UL av hjernen var allerede booket. I nesten en time ble pappa sittende ved sengen hennes.

Da mamma etter en stund begynte å komme til bevissthet, ble pappa fulgt videre til oppvåkningsavd. Han var nok et guffent syn da han snublet inn, tårevåt og snørrete, men mamma tok de skremmende nyhetene forbausende bra, og sammen satt vi og ventet på at mamma skulle bli "kjørbar", så vi sammen kunne trille tilbake til nyfødtintensiven.

Da vi kom dit hadde Viktoria (navnet hadde allerede festet seg ved henne - hun ville jo komme til å seire over dette, sa vi til hverandre) faktisk blitt litt bedre. En ny lege hadde overtatt ansvaret, og han sa at hun reagerte positivt på medisinene, og at dette kunne komme til å ordne seg likevel. En stund overlot vi henne i sykepleier Åse Marits trygge varetekt, og trillet videre til Barsel. Der fikk pappa litt mat, men mamma strevde fortsatt med å holde på føden. Etter maten løp pappa ned igjen, mens mamma hvilte litt og samlet krefter for å komme seg over i rullestol. Det gikk ikke som planlagt, så det endte med at senga ble trillet ned, og i flere timer var hele den lille familien samlet, mens alle de flinke legene og sykepleierne gikk fram og tilbake og tok blodprøver og fylte på med medisiner i den lille kroppen. Hun fikk dopamin for å øke blodsirkulasjonen, bikarbonat for å øke pH'en i blodet, Curosurf for å bedre lungenes ytelse, Octaplas med antibiotika mot mulige infeksjoner, glukoseløsning for å få i seg energi og morfin/Pavulone for at hun skulle være så rolig som mulig. Da klokka ble 01:00 gikk til slutt mamma og pappa til sengs, redde men fulle av håp. Hvis hun bare fikk leve, skulle vi nok takle alt som måtte komme senere også.

Livet

Kl. 5:45 neste dag ble vi vekket og bedt om å komme ned på intensiven igjen. Noen minutter i forveien hadde tilstanden hennes plutselig forandret seg til det verre. Vi klarte nok ikke helt å innse alvoret med det samme, men takket uansett ja da presten kom og spurte om vi ville døpe henne. Hun fikk på seg dåpskjole og 07:15 ble den enkle seremonien holdt.

Etterpå fikk Viktoria flytte over på mammas bryst, og hun kjente nok igjen mamma og lyden av hjertet hennes, for i en kort periode blusset livsgnisten opp igjen og puls og oksygenopptak økte. Selv om legene hadde dopet henne hardt for at respiratoren skulle få stå for all pustingen, var hun sterk og fortsatte å puste selv. Vi klamret oss fortsatt til håpet, men gradvis falt verdiene igjen. Kl. 12:00 kom mormor og morfar og de satt sammen med oss nesten helt til hun pustet for siste gang kl. 13:10. Lyset ble dempet og de fleste forlot rommet for å la oss få litt tid for oss selv. Bare en og annen alarm fra kuvøsene brøt stillheten.

Mamma ville gjerne stelt henne selv, men det var ikke så lett fra senga, så sykepleier Lisemarit satte stellebordet helt inntil mammas seng og vasket og kledde på henne bleie og en body fra sykehuset. Da hun etterpå spurte om vi ville ha Viktoria med oss opp på Barsel, syntes ihvertfall pappa at det virket litt rart, men det var SÅ fint at vi gjorde det likevel, for hvert minutt sammen med Viktoria har betydd så mye for oss. Vi skiftet på henne, så hun fikk sine egne klær som mormor og morfar nettopp hadde vært ute og kjøpt, og vi tok masse bilder, i tillegg til de vi hadde tatt på intensiven. De er noe av det mest verdifulle vi har nå. Utover kvelden kom farmor og farfar, slik at de også fikk se Viktoria.

Torsdag ble hektisk, for både prest og leger ville gjerne ha noen samtaler med oss. Mormor og morfar kom tilbake sammen med oldefar Hans utpå ettermiddagen, og vi fikk enda noen timer sammen med jenta vår, alle sammen. Mens mamma hadde besøk, passet pappa på å stikke ut en tur for å poste brev til våre nærmeste venner. Vi hadde jo ikke gitt lyd fra oss på over tre døgn, og visste at det satt mange spente mennesker rundt om og lurte på hvorfor. På denne måten fikk vi sjansen til forberede omverdenen litt, slik at det første møtet skulle bli litt enklere, både for oss og dem.

Det var fryktelig da kvelden gikk mot natt, og vi omsider måtte skilles fra Viktoria, men vi forsto at det var nødvendig. Vi håpet jo at obduksjonen neste dag kanskje kunne gi oss noen svar på hva som hadde skjedd. Rett før midnatt den 14. februar satt derfor mamma og pappa i et lite rom med dempet belysning på nyfødtintensiven og holdt rundt henne for aller siste gang, mens vinden rusket i gardinene og raslet i det tørre løvet på plenen utenfor...

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.