Begravelsen

Det ble en hektisk uke da vi kom hjem. Selv med mange gode støttespillere var det så mye som skulle diskuteres, avtales, bestemmes og skrives. Det ble seine kvelder og dagene fløy avsted.

Tirsdag ettermiddag, en uke og noen timer etter at hun ble født, tok vi imot henne i kapellet i Trøgstad. Vi hadde på forhånd diskutert om vi ville se henne en siste gang, men tvilen forsvant da vi endelig hadde sjansen. Det var så godt å se henne igjen, selv om vi visste at det var for siste gang. Hun var fortsatt sååå pen, men hun så litt strengere ut nå. Det så ut som hun hadde tenkt å fortelle de som er ansvarlige for livene våre noen alvorsord om hvor dumt dette egentlig var. Mamma satte på henne det nydelige armbåndet vi hadde kjøpt, og så sendte vi med henne brevet vårt, en liten, men trofast vakthund og bamsen som hun hadde på sykehuset. Og så reiste vi hjem...

Onsdagen kom, med sol og blå himmel. Vi sto opp ganske tidlig, for mamma måtte til legen og tømme såret for verk før vi dro i kapellet. Det hadde jo gått betennelse i snittet, og medisinene hadde ikke begynt å virke for fullt enda.

Det ble en fin seremoni - vi var ikke mange, men jeg vet at de som var der virkelig brydde seg. Det er godt man har gode venner ved slike anledninger. Vi tok selv imot dem ved inngangsdøra og delte ut programmene. På den måten ble liksom avstanden mellom oss og dem litt mindre og hele seremonien litt mer intim. Vi spilte "Fylt av glede over livets under" som innledning, siden Viktoria aldri fikk høre den da hun ble døpt, og deretter sang vår solist Lene Marlins "A Place Nearby". Den melodien beskrev nok bedre enn noen salme hvordan vi følte det. Ved graven En minnetale blir ikke så lang når man bare har levd et døgn, men presten holdt en fin tale og hans råd fra sønnen på 4 år rørte oss vel mest av alt han sa; ”Du må ivafall si at hun er i himmelen nå”.

Etter andakten sang solisten ”Som når et barn kommer hjem”, og deretter spilte organisten Bach’s Air, før pappa løftet opp den lille kista, og støttet av mamma bar Viktoria ut i vinterkulda. Det er nok den tyngste veien man kan følge ungen sin, men så lite som vi fikk gjort for henne, så måtte vi i hvert fall gjøre det lille vi kunne selv.

Ved graven leste vi brevet vårt til henne...

Vår aller kjæreste Viktoria Du fikk ikke sjansen til å vise deg fram så mye, men på oss som fikk mulighet til å være sammen med deg, gjorde du et dypt inntrykk.

Selvsagt blir slike inntrykk preget av ønsketenking, men vi er sikre på at du var en karaktersterk dame, og ditt pågangsmot og din viljestyrke fikk vi ihvertfall se beviser på. Selv da legene ville at respiratoren skulle få puste for deg, kjempet du videre og pustet selv.

Vi savner så forferdelig det vi mistet, men nesten like mye det vi aldri fikk. Det var jo så mye vi skulle gjort sammen, vi tre; Skiftet bleier og lest eventyr, gått turer i skogen, plastret skrubbsår, kjørt deg på trening og ungdomsklubb, trøstet deg i kjærlighetssorg og pugget til eksamener.

Ingenting av dette ble det tid til i de hektiske timene vi hadde sammen, for du måtte videre før vårt første døgn var til ende. Likevel sier vi ikke farvel. Vi sier ikke en gang på gjensyn, for du forlater oss jo aldri. Du kommer alltid til å være hos oss, uansett hva vi gjør og uansett hvor vi er.

Og likevel savner vi deg mer enn luft...vår aller kjæreste Viktoria.

...og deretter overtok presten igjen.

Etter jordpåkastelsen vekslet vi noen flere ord med vennene som hadde kommet, og klemte og trøstet hverandre litt før vi tok avskjed. Selv dro vi hjem til Viktorias tante og onkel sammen med resten av familien, og tilbrakte ettermiddagen der.

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.