En slags kjærlighetserklæring til et lite stykke Norge.
Far min var småviltjeger. Det var nok fra ham jeg arvet interessen både for våpen og skauen, selv om jeg aldri har kombinert dem slik som ham.
I min barndom besto skauen av Hagan og Fjella. Førstnevnte er et par kvadratkilometer avgrenset av Fv773, Rv123 og Hemnessjøen. Fjella er området syd og øst for Rv123 i Østre Trøgstad.
Mye takket være far min og hans jaktkamerater løp det et nett av velholdte stier på kryss og tvers gjennom disse skogene. Det gjorde det enkelt og trygt for en guttunge å ferdes i skogen på egenhånd. Samtidig ga det rike muligheter til å variere turene...
Gjennom hele ungdommen og mitt tidlige voksenliv var det vanlig å gå en 3-4 timers tur i skauen hver eneste søndag, men av ulike anledninger opphørte denne gode vanen etter hvert. Turene i skauen ble kun sporadiske besøk til de mest populære og lett tilgjengelige plassene.
Slik gikk omtrent femten år. Jaktkameratene ble eldre og mindre ivrige. Nye store skogsbilveier tiltrakk seg de fleste turgåerne og mange av de gamle stiene begynte å gro igjen. I mai 2007 satt jeg i ei hytte på Beitostølen og studerte et lokalt kart da et fullstendig irrelevant, men veldig påtrengende spørsmål meldte seg: "Hva var egentlig navnet på den stien som gikk fra...osv."
Min far og nestor i lokal geografi levde ikke lenger, og det viste seg at få andre satt med svaret på dette og lignende spørsmål. Det var vel da dette prosjektet ble unnfanget. I begynnelsen var det ikke snakk om annet enn en gjenfunnet interesse for min barndoms skau. Etter hvert ble det et mer bevisst forsøk på å samle og bevare stedsnavn fra skauen og gjenfinne noen av de gamle stiene.
Både mennesker og naturen selv forandrer landskapet en del på 15 år. Nye hogstfelt blir til og stiene begraves i kvist og bringebærkjerr, eller de males i stykker av brede og dype skogsmaskinspor. Eldre hogstfelt og plantefelt gror igjen. Trærne skyter i været både inntil og midt i stiene og hindrer framkomligheten. På moer og flaberg brer blåbærris og røsslyng ut et glemselens slør over stiene.
Bare der tilveksten har vært dårlig, er det lett å følge et spor som har ligget nesten ubrukt i 15 år. Samtidig sørger store bestander av hjortevilt for å lage utallige alternative tråkk som kan villede en overivrig amatør-stifinner. Ikke sjelden har jeg stått der som en annen tulling og lurt på hvor det ble av stien jeg trodde at jeg fulgte. Men desto morsommere er det selvsagt når man faktisk lykkes.