Kjetil Rolness i Aftenposten lørdag 4. juli.
«Jeg følger med i tiden, tar til meg impulser og ønsker å være språklig oppdatert. Jeg liker også å kjenne etter på steder der det gjør litt vondt, slik at jeg kan bruke smerten som en ressurs i det offentlige ordskiftet.
Jeg har derfor kommet til at jeg ikke lenger ønsker å bli oppfattet som «hvit». Betegnelsen har blitt for belastende. På vegne av den priviligerte majoritet, herrefolket utvalgt på basis av hudfarge, står jeg herved frem som et offer for systemisk antirasisme.
Hvit skjørhet
Noe må være galt med meg. Jeg er sosiolog. Jet vet at hverdagsrasisme og maktstrukturer finnes. Men jeg greier ikke å se at hele vårt samfunn er bygd på en ideologi om hvit overlegenhet. Det ville nok vært lettere i 1943.
Derimot kan jeg se at aktivistene, journalistene, akademikerne, minoritetspolitikerne og mangfoldighetskonsulentene som nå går i flokk for å dekonstruere «hvitheten», ligner på kommunistene som ville rense ut «borgerligheten» eller radikalfeministene som ville avskaffe patriarkatet – i verden mest likestilte land.
Og videre: Jeg klarer ikke å huske at vi som studerte på Blindern på 90-tallet, betraktet afrikanere med måpende, unnvikende eller spottende blikk, slik vi nylig leste her i avisen. Som om intet har sjkedd siden «negerlandsbyen» under Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914.
Jeg greier ikke skrive lange, utleverende tektster der jeg later som jeg, du og alle er rasister.
Jeg angrer ikke på at jeg så Tarzan-filmer som barn. For øvrig likte jeg – og nesten alle jeg kjente – bedre å leke indianer enn cowboy.
Dermed er jeg avslørt: Jeg lider av «hvit skjørhet». En tilstand av benektelse, motvilje og selvforsvar. Særlig utbredt hos de progressive og «fargeblinde».
Lidelsen kan visstnok kureres gjennom selvransakelse, syndsbekjennelse og sinnamestring. Et livslangt arbeid. Men jeg ser ikke helt hvordan det kan gi Ali jobb eller Amal frihet fra hets. Og man skal jo ha tid til å nyte sine privilegier også.
Melaninfattig?
Vi hvite kan lære av minoritetsgruppene i vårt samfunn. De er blitt kalt litt av hvert opp igjennom historien. Vi visste ikke bedre. Men endelig ser vi de svarte, brune og lysebrune for det de er: melaninrike.
Dette ordet har mange fordeler. Det får deg til å skjønne at Fredrik Solvang er like undertrykt som Tadja Hadjik. Det plasserer deg veldig på rett side av historien, og får de utenforstående til å virke som en del av problemet – og snart som en del av historien.
Men finnes det et tilsvarende, ikke-stigmatiserende begrep for oss blekansikter? «Melaninfattig» høres ut som en mangelsykdom. «Lysrik» skaper uheldige assosiasjoner til «lysglimt». «Pigmentsvak» lyder for negativt. Men hva med «pigmentmoderat»? Det har noe av den samme sexy klangen som «melaninrik». Og jeg kjenner at dette er «meg». Jeg vil heretter bli kalt pigmentmoderat, og håper på forståelse for det.
En slags guttegubbe
Jeg er også en mann i min beste alder. Eller «middelaldrende», om du foretrekker hatytringer. Skal du bekjempe fordommer og stereotypier ved å spille på fordommer og stereotypier, så er «middelaldrende» ordet. Men ikke bruk det om kvinner, det er dypt krenkende, og du får et kort liv i offentligheten.
Aldring er i endring. «Du er middelaldrende når du er 53» ifølge ny forskning, og det var helt til midten av 70-årene. Vi får se. Jeg er i alle fall i sonen. Hverken ung eller gammel. En slags guttegubbe. Liksom noen personer hverken er kvinne eller mann. Disse kalles «ikke-binære». Og jeg, med min diffuse aldringsfølelse og lett tidløse fremtoning, føler meg «ikke-aldersbinær». Er ikke det et flott ord? Jeg er en ikke-aldersbinær mann. Og stolt av det.
Personer som ejakulerer
Men vil jeg egentlig være mann? Hva sier biologien? Dette faget ble som kjent oppfunnet for å holde kvinner og andre utsatte grupper nede og på plass. Men aktivister bringer verden fremover, og vitenskapen tilpasser seg følelsene til de som tidligere ble utstøtt som syke eller avvikende.
Tokjønnsmodellen er «i flere sammenhenger utdatert», fastslår Store Norske Leksikon, og vi befinner oss alle – biologisk sett – på et spekter av kjønn, ifølge ni av ti leger (ok, ikke fullt så mange, men vi er på vei).
Ting kan også tyde på at begrepet «kvinne» går mot avskaffelse. Av hensyn til alle som vil velge sitt eget kjønn uten urettferdige hindringer fra natur eller jus. Heldigvis finnes det en mer inkluderende betegnelse for «kvinner», noe Harry Potter-forfatter J.K. Rowlings muntert har påpekt, uten at noen lo: «personer som menstruerer».
Da blir neste naturlige skritt – hva elelrs! – å omdefinere «menn» yil «personer som ejakulerer». (Se Wikipedia for en veldig pedagogisk bildeserie).
Men da vil selvsagt noen si: Hva med kvinnelig ejakulasjon? Ja, alle minoriteter skal med. Men Aftenpostens lørdagsspalte skal kunne leses av hele familien.
Det handler om respekt
Så hvor ender vi? Jo, her: Sett at du og jeg debatterer. Og du plutselig føler sterk trang til å påpeke at den du er uenig med, tilhører gruppen «hvite, middelaldrende menn». Dette er en impuls jeg har full forståelse for, om du tilhører de argumentativt underpriviligerte, en ikke ubetydelig minoritet i debattbildet.
Men likevel: Vær så snill, vis litt respekt. Det handler om menneskeverd og selvbestemmelse. Jeg har, som alle andre, rett til å definere min egen identitet. Jeg har rett til å bli benevnt på en måte jeg er komfortabel med. Jeg har rett til å bli anerkjent og verdsatt som den jeg er: en pigmentmoderat, ikke-aldersbinær person som ejakulerer.
Takk, det var det hele. Nei, forresten. Ikke kall meg «harstadværing». Harstad er hjembyen til Per Willy Amundsen, og jeg trenger ikke flere belastninger. Kall meg heller «person med vågsfjordrelasjoner».