Over to milliarder mennesker over hele verden lever i fattigdom og lider av sult, undertrykkelse og krig. 65 millioner av dem flyktet i fjor, mange med håp om et bedre liv i Europa eller Nord-Amerika. Hjelp er viktig – men er åpne grenser det svaret på verdens elendighet?
Mange mener det, men filosofen Julian Nida-Rümelin er overbevist om at åpne grenser ikke ville redusere elendigheten. Det vil bare ytterligere svekke regionene som flyktningene kommer fra og forverre sosiale konflikter i mottakerlandene. Julian Nida-Rümelin ble i 2004 professor i filosofi og politisk teori ved Ludwig-Maximilians-Universität München. Han var Staatsminister for kultur (Beauftragter der Bundesregierung für Kultur und Medien) i Gerhard Schröders andre regjering.
I sin etikk om migrasjon bygger Nida-Rümelin en bro mellom filosofi og politikk: Politisk handling må være basert på humanistiske verdier og normer. Bare på denne måten kan ansvarlige og fremtidsrettede beslutninger fattes. Slike beslutninger i migrasjonspolitikken er komplekse og dilemmaer uunngåelig, og derfor trenger vi nasjonalstatenes grunnlover: de gir uunnværlig politisk handlingsfrihet. Å vinne kampen mot global fattigdom og mangel på framtidstro i de fattige landene, blir det ildprøven for vår menneskelighet.
Så hvorfor «hjelpe dem der de er?»
- De aller fattigste, og de som trenger hjelpen mest, har ikke råd til å flykte.
- Dersom de mest ressurssterke flykter, vil de gjenværende være enda dårligere rustet til å forbedre den lokale levestandarden. Vi er nødt til å «Ta hele verden i bruk». Å flytte alle til et annet land, innebærer bare en eksport av hele problemet, ikke en løsning. Betal gjerne afrikanske leger europeisk lønn for å jobbe i afrikansk helsevesen. Prøv også å bevare infrastruktur i fattige land, framfor å bombe dem til steinalderen.
- Innvandret arbeidskraft blir gjerne utnyttet av de rikeste og en konkurrent til de fattigste i landene de flykter til. Det resulterer dermed i sosiale problemer også i mottagerlandene.