Vi hadde en interessant diskusjon om vold i lunsjen i dag. Enkelte kastet ut den velbrukte klisjeen om at muslimer har en lavere terskel for å begå grusomheter enn oss ”kristne”. 11. september, selvmordsbombere i Israel og Irak og noen vage formuleringer om Balkan-krigen ble brukt som bevis. Det oppsto imidlertid raskt usikkerhet om hvem som hadde vært verst på Balkan, eller om partene hadde opptrådt like umenneskelig….eller skulle vi kanskje si ”menneskelig”?
For etter hvert sto flere fram og bekjente at de også kunne begått relativt grusomme hevnaksjoner dersom kone, barn og nære venner hadde blitt voldtatt, lemlestet og myrdet av fienden. Selv våre egne helter fra siste krig begikk beviselig en del handlinger det er liten grunn til å være stolt av da regnskapet etter krigen skulle gjøres opp.
Vi kom fram til at forskjellen lå andre steder enn i religiøs overbevisning. Når folk ikke tar blodhevn etter hendelser som Baneheia-drapene og drapet i Son, så skyldes det at dette er enkeltstående tilfeller i et ellers ganske lovlydig samfunn, der hevnaksjoner kanskje kan være forståelig, men ikke akseptable. Når de samme tingene skjer i større omfang og rammer hele samfunn, øker imidlertid aksepten og den enkelte persons bremseklosser fjernes. Blodhevn går fra å være urett til å bli en rett
Dersom fundamentale samfunnsinstitusjoner som politi og rettsvesen i tillegg faller sammen, utvikler hevnen seg videre fra å være en rett til å bli en plikt. Dersom du bryr deg om den drepte eller mishandlede, er det din plikt å gjøre opp regnskapet og gjengjelde. Det er ikke bare en menneskelig svakhet, men kanskje like mye en styrke. Når det ikke finnes andre hindringer for grusom fremferd, kan frykten for hevn være det eneste som avskrekker nok til å gjenopprette balansen. Problemet er bare at den som allerede lar seg styre av raseriet, sjelden klarer å vurdere sjansene for gjengjeldelse på en rasjonell måte, og dermed fortsetter voldsspiralen. Det er Midt-Østens moderne historie et godt bevis på.
Spesielt vanskelig er det hvis minst en av partene er så ille ute å kjøre, at de føler at de ikke lenger har noe mer å tape. En hevnaksjon kan rett og slett ikke ta fra dem mer. Mennesker som har fått huset sitt sprengt, familiemedlemmer drept og sitter på steinhaugen med dårlige utsikter for utdanning, jobb og lønn, føler vel at motparten ikke kan ta fra dem særlig mye mer, og da er det lett å fortsette hevntoktene så lenge man lever. For noen oppleves vel ikke det livet de har igjen som noe stor offer eller, og fester dermed en bombe til kroppen.
Så evnen og viljen til å ty til vold henger nok lite sammen med religion, men mer med hva du har blitt utsatt for, hva samfunnet rundt deg mener er akseptabelt og hvor mye du føler at du risikerer ved å gi etter for hevntørsten. For ligger bare forutsetningene til rette for det, tror jeg udyret kan våkne i noen og en hver av oss.