Denne teksten er løslig basert på en artikkel som Richard Manning skrev for Harper’s Magazine i 2004:
Sola er det som holder alt liv i gang på denne kloden. Vekster, villdyr og vi mennesker er alle solenergi-drevne på en eller annen måte. Plantene omdanner energien fra sollys til karbohydrater og karbohydratene transporterer energien til mennesker og dyr.
Biolog Stuart Pimm har beregnet at vi mennesker alene forbruker 40% av energien som plantene greier å fange opp.
De fleste planter velger å lagre energi i røtter, stengel eller stamme for å sikre overlevelse fra år til år. Mange planter trives også i hverandres selskap, der noen lagrer vann, andre danner ly for vind osv.
En liten gruppe et-årige planter skiller seg imidlertid ut ved at de helst vokser i homogen «flokk» og lagrer mesteparten av energien i frøene. En slik «alt på et kort» strategi er ikke så gunstig under normale, stabile forhold, men den er en vinner i kjølvannet av katastrofer. Når brann eller flom har feid all konkurranse vekk, kan disse energibombe-frøene sørge for rask vekst.
Disse vekstene – hvete, mais og ris – har vært drivstoffet i de store sivilasjonene, og det er ingen tilfeldighet at de oppsto ved de store elvene, der årlig flom ryddet konkurrentene av veien og sørget for ideelle vekstvilkår.
I urørt natur fanger plantene opp solenergi, råtner og frigir noe av energien til jordsmonnet, som i sin tur skaper grobunn for nye planter. Høster du så mye energi som plantene greier å absorbere fra sola, er systemet i balanse. Begynner du å høste mer vil systemet komme i ubalanse og jordsmonnet utarmes.
Dyrker du hvete, som plasserer mesteparten av energien i frøene, spise frøene selv og bruke energien på produsere flere mennesker, bygge pyramider eller drive krig oppstår ubalansen. De første sivilisasjonsbyggerne løste dette ved å svi ned en tilgrensende skog og brøyte ny mark for korndyrking. Slik spredte den indoeuropeiske kulturen seg fra områdene nord i Irak, Syria og Tyrkia og vestover gjennom Europa for omtrent 6000 år siden.
Da ekspansjonen ble stoppet av Atlanterhavet omkring tiden for Romerrikets fall, gikk området inn i en tusenårsnatt med hungersnød omtrent hvert tiende år og en uendelig rekke av kriger om de begrensede ressursene. Levestandarden og fruktbarheten var lav og dødeligheten høy. Dette gjorde imidlertid at den økonomiske veksten ikke ble spist opp av befolkningsveksten. Følgelig ble de som overlevde rikere, og det ga Europa det teknologiske overtaket som førte til kolonitidens verdensherredømme.
Da europeerne omsider greide å krysse havet, spredde kulturen seg videre til andre tempererte deler av kloden, der hveten trives: Nord-Amerika, pampasen i Argentina, Syd-Afrika og deler av Australia. Og Europas levestandard steg, takket være import fra koloniene.
Da det rundt midten av 1900-tallet ikke var mer opplagret energi å hente fra skog og jomfruelig jord, sammenfalt dette med den moderne landbruksrevolusjonen, som skulle forlenge kornsivilisasjonenes liv med ytterligere noen tiår. Med kunstgjødsel og moderne landbruksmaskiner ble det mulig å fortsette produksjonen av hvete og mais, men hvor kom energien fra?
For millioner av år siden ble solenergi deponert i planterester som gradvis ble omdannet til olje. Nå begynte menneskene å tappe disse lagrene for å kunne opprettholde en matproduksjon som ikke har vært bærekraftig siden kornet ble temmet. Og så effektivt har det oljedrevne landbruket blitt, at i år 2000 sto den vestlige sivilisasjonen i Europa, Amerika og Australia for tre fjerdedeler av all verdens eksport av jordbruksprodukter.
I 1940 produserte en amerikansk farmer 2,3 kalorier mat for hver forbrukte kalori med fossilt brensel. I 1974 var forholdet nede i en kalori mat for hver kalori fossilt brensel. Jeg vet ikke hva forholdet er i dag.
Det jeg har hørt, er at på 40-tallet fikk vi 100 fat olje for hvert fat som ble brukt på oljeutvinning. I år 2000 får vi 10 fat olje tilbake for hvert fat som brukes på utvinning. Eller som TU.no skriver 24.01.2014: På 90-tallet kunne du tjene penger selv om oljeprisen var 12 dollar fatet. I 2014 er Statoil avhengig av en pris på minst 90 dollar fatet for å tjene penger. Vi må klemme stadig hardere for å klemme den neste dråpen ut av svampen. Hva skjer med matproduksjonen vår når oljen tar slutt?
Ingen spiser hvete og mais rett fra akset. Det må behandles. For hver kalori med frokostblanding du spiser har det gått med fire kalorier for å bearbeide den, og frokostblanding er ingen versting. Matvareindustrien i USA bruker i gjennomsnitt ti kalorier fossilt brensel for hver kalori mat den produserer. Og det inkluderer ikke drivstoffet som går med for frakte det til butikken eller det kunden bruker for å reise og kjøpe varene.
Jeg leser i blant at det er mat nok i verden selv om tre milliarder er underernært. Det er fordelingen av maten som er problemet. Hvis bare den tilgjengelige mengden mat ble jevnt fordelt, ville det være nok til alle. Kanskje det stemmer, men hva skjer når oljen tar slutt? Rekker vi å finne opp nye måter å samle spiselig solenergi på?