Svensk/dansk-utviklet Compact Molten Salt reaktor, ikke mye større enn en varebil, men likevel i stand til å levere 100 MW elektrisitet (250MW termisk energi) 24/7. Reaktoren trenger også lagertanker for smeltet salt og en dampturbin , f.eks. en GE STF-A100 , men fotavtrykket er fortsatt beskjedent.
Det er vanskelig å sammenligne med vindmøller, men du trenger kanskje 40 store vindmøller og et enormt batteri for å oppnå stabilitet.
En tradisjonell reaktor forbruker 2,8 tonn uran i året for å produsere 100MW, det krever behandling av 2000-40000 tonn med malm. Ikke skrekkelig grønt det heller. Mer enn halvparten av dagens uranutvinning skjer med leaching: Væske (natriumbikarbonat, hydrogenperoksid) pumpes ned i leira som inneholder uran. Dette løses opp og suges til overflaten gjennom produksjonsbrønner.
Reaktorkjernen i Seaborg CMSR har en levetid på 12 år. Fluorsaltet som inneholder uran sirkulerer gjennom en samling rør inne i reaktorkjernen. Utenfor disse rørene befinner moderatoren seg, i dette tilfellet smeltet natriumhydroksid. Dette er jo ekstremt korrosivt, og reaktoren krever eksotiske materialer og korrosjonskontrollerende tiltak. I tillegg til å redusere korrosjon, fjerner den kjemiske styreenheten også edelgassene som dannes av fisjonen. Den sekundære saltkretsen er en lavtrykkskrets som varmeveksles mot en høytrykks dampkrets som genererer elektrisitet. Ved unormale tilstander kan drivstoff-saltet dreneres ned i tanker under reaktoren, slik at reaksjonen stopper.
TerraPower er også en reaktor som lagrer energien i flytende salt. Det er en Liquid Metal Cooled Fast Reactor som bruker High-Assay Low Enrichment Uranium Fuel. Fast Reactor betyr at du må ha mer U-235, det blir flere frie elektroner og mer av de virkelig tunge avfallsstoffene med lang halveringstid «forbrennes». Vann bremser elektronene for mye, så du trenger et flytende metall som kjølemedie. Natrium smelter rett under 100 grader og koker ikke før rundt 880, så det passer bra.
Frankrikes Phenix og SuperPhenix bruker også natriumkjøling, men de er Breeder-reaktorer. Den bruker plutonium og U-238 til å lage mer plutonium. HALEUL bruker derimot lavt anriket uran U-235 (ca. 20%). Det kommer i metallform og det forbrenner godt. Det er lite U-239 å rense ut av «asken». HALEUL slutter å virke om det blir for varmt, dels fordi det sveller og dels fordi uran U-238 absorberer for mange nøytroner til at U-235 vil fortsette å fisjonere.
Reaktorer må gå med konstant last, og store reservoarer med flytende salt er løsningen for å oppnå lastutjevning over døgnet. Det gjør at TerraPower-reaktoren, som har en effekt på 345 MWe, kan reguleres til mellom 100 og 500 MWe. Natriumet er ikke trykksatt og naturlig konvesjon er nok til at det sirkulerer og kan kjøle reaktoren ved et havari. Hver 18. måned byttes 1/7 av brenselet ut.
