Å unnlate å gjøre det som trengs for å redde verden fra klimaendringer er avgjort ikke rasjonelt (det lønner seg ikke selv på ganske kort sikt), men denne irrasjonelle atferden følger lover.
B.F. Skinner skriver i Why we are not acting to save the world (1982) at vi er selektert for å reagere på ting som nylig har skjedd. Vi reagerer naturlig på trusler som er her og nå. Vi reagerer ikke på ting som ikke har skjedd ennå. Vi lærer (langsomt) av erfaring, men vi kan ikke lære av ting som ennå ikke er skjedd. Fordi vi er så pass tilpasningsdyktige, har det ikke vært nødvendig. Verden har foreløpig ikke endret seg raskere enn vi har tilpasset oss. Vi har fortsatt å maksimalisere profitt på svært kort sikt, og vi har fortsatt å overforbruke sukker, fett, salt, sex og energi.
Hvis vi skal redde verden, må vi skape samfunn hvor vi får føle de langsiktige konsekvensene av uheldig atferd på kroppen. Vi reagerer med flukt, de fleste av oss, helt til vi ikke lenger kan flykte. Det er ikke rasjonelt – dvs. det lønner seg ikke på lang sikt – men det er veldig forutsigbart. Negative konsekvenser som man ennå ikke har erfaring med vil underslås og undergraves helt til man har følt dem på kroppen.
Det finnes unntak – mennesker som fra barnsben av oppdras til å ta bredere perspektiver og å handle på lang sikt vil oppføre seg mer som de tenkte rasjonelle aktørene. Men å være slik forutsetter ikke bare utdannelse (å vite at), men dannelse (å leve slik man lærer). Det er rett og slett ikke mange nok mennesker som har vokst opp i omgivelser hvor slikt blir lært. Lovene som beskriver rasjonell og irrasjonel atferd ble formulert på trettitallet, men likevel er det vanskelig å få mange nok mennesker med oss på å lage et samfunn som forbereder mennesker på framtida.
Sakset fra Rolf Lindgrens blogg på Ukeavisen Ledelse